Some can be achieved if we work really hard, pray from our hearts, and are fortunate enough to have just that extra bit of fate on our side.
Some are so big, we know they’ll always be outside our reach. Yet we hope, and we pray. And we carry them inside us, safeguarding them as the years pass by.
Sometimes in life dreams come true.
It may not be the ones we expected, or knew even existed. We find ourselves on top of a mountain we never climbed.
When he sulked, time sulked, the whole universe sulked What can I say, I have no words, this parting has beaten me down Maybe he forgot my memories, but who can forget him?
My heart sinks whenever I remember my beloved
How do I console my heart, I can’t bear the loneliness This is what I got in return for love, the world is laughing at me Without him, the emptiness of the courtyard takes a bite out of me
My heart sinks whenever I remember my beloved
If my lord returns home, I will celebrate a hundred times Holding him in a tight embrace, I will hide him beneath my eyelids The wise have told the truth, no one should ever fall in love
It seems like yesterday I had you cradled in the crook of my elbow. And look at you now! Although there was never a time when you and I couldn’t understand each other, something changed tonight. For both of us. Tonight you seem more mature, and as full of life as ever. Tonight, to me, you seem all grown up. Somehow, losing those teeth just made our conversations all grown up too.
Last Sunday we set the clock back one hour. The end of daylight savings time is a sure sign of the arrival of autumn. Even though there is still the occasional day where the sun feels warm on my skin, the chill has definitely arrived. The days are getting cold. The nights colder.
But it is
the darkness I dread.
There are
remedies for cold and wet. But none for the darkness that seems to escape its
prison deep in the confines of my heart, and spread out, threatening to extend
the night indefinitely. Suddenly all about me, I see the shadow that I carry locked away inside me. And I feel it
within and without.
And all the lights, become mere ephemeral spots of joy in the gloom. My Sunday blues, it seems, just got darker.
No seer eg atter slike Fjøll og Dalar, som deim eg i min fyrste Ungdom saag, og sama Vind den heite Panna ‘svalar; og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag. Det er eit Barnemaal, som til meg talar, og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag Med Ungdomsminni er den Tala blandad: Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.
Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde, naar under Snjo eg saag det grøne Straa. Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde, naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa. Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde, naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa. Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa, naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.
Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat, so Dagsens Ljos meg synest meire bjart. Og det, som beit og skar meg, so det saarat, det gjerer sjølve Skuggen mindre svart; sjølv det, som til at synda tidt meg daarat, sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt. Forsonad’ koma atter gamle Tankar: det sama Hjarta er, som eldre bankar.
Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner, for slik var den, eg flaug ikring som Gut. Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner af den og denne andre haage Nut. Alt minner meg; det minner, og det minner, til Soli ned i Snjoen sloknar ut. Og inn i siste Svevn meg eigong huggar dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.